23 juli 2013

香港







Hong Kong er ikke Kina, selv om byen tilhører landet.
98 % er kinesere, og jeg er ikke med i gjengen.
En tidligere britisk koloni.
40 % av de 1 104 kvadrat kilometerne er parker og naturreservat.
Den resterende prosentandelen er hjem til 7 millioner mennesker.
Byen har verdens høyeste boligpriser, og 100 000 mennesker lever i bur. 
Det er en handelsby. 
Om sommeren er det 90 % luftfuktighet og 30 varmegrader.
Om vinteren er det kaldt.
Ikke så kaldt som hjemme.
Her skal jeg bo.

Dette vet jeg til nå,
Også mistenker jeg byen for å være litt mindre rosa, men weheartit.com piffer det litt opp.

16 juli 2013

Veien min til UWC

Nå som jeg ikke har stort annet å skrive om, har jeg tenkt tilbake på hva jeg som en svært nysgjerrig UWC-søker lurte på, og gjør nå erfaringer om til ord i det jeg skal fortelle (riktignok ganske detaljert) om min søknadsprosess:

Jeg fikk først vite om UWC ganske nøyaktig ett år før søknadsfristen for mitt årskull kom, og bestemte meg raskt for å søke. Internasjonal, 2-årig skole i utlandet med mye samfunnsengasjement virket midt i blinken for meg, men selfølgelig var det bare en brøkdel som ble å komme inn - og jeg, som alle andre, ville ta del i eventyret. Fra og med den dagen var jeg litt vel obsessed og drev med gal google-søking og oppdateringer av uwc sin hjemmeside før søknadssjemaet ble lagt ut en gang i november. Det ble lastet ned like etter og jeg bestillte legetime og sendte mailer til lærerene mine, for å få papirene til den nokså omfattende søknaden på plass. Først etter jul begynnte jeg å skrive selve søknaden og jeg husker å ha brukt mye tid og energi på å formulere de 750 ordene om meg selv. 1. februar nærmet seg, og da siste finpuss var lagt på søknaden ble den tykke konvolutten sendt til fylkesmannen i Vest-Agder og den grufulle og spennende ventetiden var i gang.

Noen uker senere kom bekreftelsen på motatt søknad, og alt var heldigvis på plass, noe som roet nærvene mine for en stund. Innkallelse til intervju kom en gang i slutten av februar, og Oslo-tur ble bestillt. Med på kjøpet fikk jeg også en god dose spenning. På Røde Kors Huset den 11. mars skulle intervjuet mitt holdes, og jeg var full av energi og ikke en smule nærvøs før jeg kom inn i rommet med én ledig stol. Først da kom supernærvene til syne. Jeg presenterte meg selv, og så strømmet spørsmåene på. Jeg snakket i vei i 20 min, og alt gikk rimelig greit helt til jeg fikk ett spørsmål der jeg sto helt fast. Intervjuet gikk ikke storartet, og håpet jeg hadde om å komme inn, ble etterhvert minimalt. I overkant av en uke etter intervjuet landet den berømte gul-brune konvolutten i postkassen, og bare synet av den økte pulsen min noen slag.

Jeg åpnet brevet, og øynene mine ble straks innstillt på skanning av fet, svart skrift. Li Po Chun ble observert og jeg hoppet i været før jeg leste hele brevet for å forsikre meg om at det faktisk var sendt til rett person. Utrolig bra øyeblikk, og alt falt liksom på plass i løpet av få sekunder! Lykkerus!!

Om jeg skulle vært uheldig og ikke komme inn, hadde jeg uansett vært veldig glad for å ha søkt, for jeg lærte faktisk utrolig mye om meg selv og naturligvis hvordan slike prosesser fungerer. Spesielt intervjuet er jeg veldig takknemlig for å ha vært med på, for jeg hadde egentlig forventet noe helt annet av de 20 minuttene, og er glad for at jeg møtte noe litt uventet. Så, poenget med innlegget var vel å fortelle og forklare hvordan min vei til UWC har vært, men hvis årets nysgjerrige søkere fortsatt er nysgjerrig, så er det bare å spørre i vei om du lurer på noe mer!


Australia lager visst det kuleste UWC-blogg-materiale, men hvis du tenker å gjøre som oppfordringen sier, besøk UWC Norge sine sider for mer info! Bildet er fra google.